Sykeblogg 5: From bad to worse
Hei. Fikk et kraftig slag i trynet etter besøk fra hovøkteren. Azur er så mye, mye verre enn det jeg noensinne kunne forestille meg - hovbeinet hans har begynt å synke ned i høvene, i begge frambeina... Vet at dette kanskje er gresk for noen av dere, men for å si det enkelt: se for deg at ditt eget bein, at beina dine hadde begynt å vokse nedover og på vei ut av kroppen. Det hadde vært RIMELIG smertefullt, eller hva? Det er netopp denne prosessen som foregår i kroppen til Azur nå, og jeg har så grusomt vondt av ham. Fikk beskjed av hovrøkteren om at vi har gjort alt vi kan, at vi har gjort alt riktig. Det eneste som kan hjelpe nå er en urte kalt Gynostemma (jeg husker ikke om jeg har fortalt om det eller ikke og jeg orker heller ikke å sjekke det!) , men denne fåes bare tak i i UK og vi har gjort forsøk på å smugle det over grensa, uten noen positive resultater å vise til. Hvor lenge er det riktig å la hesten lide? Hadde jeg vært kristen nå, hadde jeg i alle fall hatt en gud å be til. Desverre er jeg ikke det, og mener fast bestemt at noe må gjøres aktivt - en handling. Men hva? Merker hvordan sykdommen begynner å påvirke det normale livet mitt, og det tar på. Leksegjøring har det ikke blitt noe av på lenge... Er veldig fortvilet nå. Hovbeinene har begynt å vokse ut på begge frambeina, og dette karakteriseres for å være ekstremt smertefullt. Stakkars, vakre, hjelpesløse hesten min. Det er bare jeg som kan gjøre noe med smertene hans nå, og det er to alternativ. Fly til England å smugle gynostemma til Norge, eller la hesten min få slippe... Orker ikke en gang tenke på det, kjenner hvordan øynene mine fylles med tårer bare ved tanken. Det går bare ikke!
A drop in the ocean - Ron Pope. Vet at han ikke akkurat synger om en hest, men sangen passer fint til min sinnsteming akkurat nå.
A drop in the ocean - Ron Pope. Vet at han ikke akkurat synger om en hest, men sangen passer fint til min sinnsteming akkurat nå.
